tirsdag 30. oktober 2012

Quo vadis, Norge

Tirsdag 23. oktober går drøyt 1000 mennesker i fakkeltog for etablering av Munch-museum i Bjørvika (1). Ved mobilisering av en bemidlet elite skal politiske beslutninger påvirkes i den retning pengemakten og deler av kultureliten ønsker. Godt dekket av pressen. Saken handler om hvor 1100 malerier og noen tusen grafiske blad og tegninger skal henge og gjøres tilgjengelig. For de av oss som har tid ressurser til å ta inn over seg kunstens kvaliteter og verdier.
En uke senere avholdes en markering for 450 lengeværende barn som bor i norske asylmottak (2). Engasjementet er knyttet til samfunnets omsorg for og ivaretakelse, eller mangel på ivaretakelse, av barns rettigheter. At asylbarns behov skal høres. At hensynet til disse barnas beste skal gå foran innvandringsregulerende hensyn. Ca. 150 engasjerte og ansvarsfulle mennesker møtte. En suksess sett  fra arrangørenes og deltakernes side. Mer forventer vi ikke ved slike aksjoner.
Jeg klarer likevel ikke å unngå å stille det retoriske spørsmålet: Hva har skjedd med et samfunn som mobiliserer bedre for og engasjerer seg sterkere i signalbygg og kultur enn i behovet for å sikre utsatte barns rettigheter og behov? Hvilke verdier ligger til grunn i en nasjon som beskytter seg mot å ta ansvar for svakere grupper mennesker, men tar for gitt at kunsten skal ha milliardbygg. Som “deporterer” (3) barn, men bekymrer seg for oppbevaring av malerier. Som ikke har råd til å sikre oppfyllelse av menneskerettigheter for de aller svakeste, men heller lager gullkalven vi kan danse rundt. Som ikke lenger har tid til å være den medlidende samaritan. Men heller vil engasjere seg for utstillingsvinduer med knekk.
Jeg undres...

Quo vadis, Norge?