Ytringsfrihet og kritikk av ytringer

Merker meg at debatter om ytringsfrihet går i mange tråder… indirekte. Og støyer ned andre viktige debatter. Som f.eks. mange debatter i etterkant av drapet på journaliser i satiretidsskriftet Charlie Hebdo. Der man blander retten til å publisere potensielt sårende, støtende, blasfemiske eller nedsettende ord og tegninger med den eventuelt sårede sin rett til trusler og vold… til og med drap. En kobling som etter min forståelse er total avsporing og tenderer til å legitimere volden. Men det er ikke hovedtema her (introduserte herved min egen «red herring»)…

Det synes også som mange ikke innser at med ytringsfrihet følger det naturlig en konfrontasjon… mellom den som ytrer og den som er uenig i ytringen. Når jeg ytrer noe andre er uenig i, eller til og med mener jeg ikke burde ytret i det hele tatt fordi det oppleves støtende, usant, dårlig timet mv., har de all mulig rette til å uttrykke at jeg ikke burde ha ytret dette. Det innskrenker ikke min ytringsfrihet, slik noen synes å mene. Heller ikke om jeg trues er min ytringsfrihet tatt fra meg. Men, om de som truer har politisk lovgivende og/eller «utøvende» makt på vegne av myndigheter, blir min ytringsfrihet satt til side, og myndigheter kan med lov i hånd true meg til taushet. Men motsigelser, skarp kritikk eller også meninger om at jeg burde latt være å uttrykke meg, reduserer ikke min ytringsfrihet. Men kanskje min ytringsfrimodighet?

Heller ikke er det slik at, til tross for de grufulle hendelser i Paris, islamister som truer frittalende individer og medier som benytter seg av sin ytringsfrihet, truer ytringsfriheten i seg selv. Det er de, som gjennom lovgivning vil begrense vår rett til å hevde våre meninger, som truer ytringsfriheten. Når krefter, enten de er ideologisk, religiøst, politisk eller anti-religiøst motivert, tar til orde for gjennom lov å forby ytringer som ikke er i overensstemmelse med deres overbevisning eller oppfatning om hensikt eller nytte, utfordres ytringsfriheten. Og altså ikke når noen uttrykker sterk misnøye med mine ytringer.

Slik sett frykter jeg at vi har mer å frykte fra oss selv og våre egne enn fra ekstremister… når det kommer til fare for å redusere ytringsfriheten. Men motsigelser og skarpe mot-ytringer er altså ikke et uttrykk for manglende respekt for ytringsfrihet.Kanskje tvert i mot.

Quo vadis, Norge

Tirsdag 23. oktober går drøyt 1000 mennesker i fakkeltog for etablering av Munch-museum i Bjørvika (1). Ved mobilisering av en bemidlet elite skal politiske beslutninger påvirkes i den retning pengemakten og deler av kultureliten ønsker. Godt dekket av pressen. Saken handler om hvor 1100 malerier og noen tusen grafiske blad og tegninger skal henge og gjøres tilgjengelig. For de av oss som har tid ressurser til å ta inn over seg kunstens kvaliteter og verdier.

En uke senere avholdes en markering for 450 lengeværende barn som bor i norske asylmottak (2). Engasjementet er knyttet til samfunnets omsorg for og ivaretakelse, eller mangel på ivaretakelse, av barns rettigheter. At asylbarns behov skal høres. At hensynet til disse barnas beste skal gå foran innvandringsregulerende hensyn. Ca. 150 engasjerte og ansvarsfulle mennesker møtte. En suksess sett  fra arrangørenes og deltakernes side. Mer forventer vi ikke ved slike aksjoner.

Jeg klarer likevel ikke å unngå å stille det retoriske spørsmålet: Hva har skjedd med et samfunn som mobiliserer bedre for og engasjerer seg sterkere i signalbygg og kultur enn i behovet for å sikre utsatte barns rettigheter og behov? Hvilke verdier ligger til grunn i en nasjon som beskytter seg mot å ta ansvar for svakere grupper mennesker, men tar for gitt at kunsten skal ha milliardbygg. Som “deporterer” (3) barn, men bekymrer seg for oppbevaring av malerier. Som ikke har råd til å sikre oppfyllelse av menneskerettigheter for de aller svakeste, men heller lager gullkalven vi kan danse rundt. Som ikke lenger har tid til å være den medlidende samaritan. Men heller vil engasjere seg for utstillingsvinduer med knekk.

Jeg undres...

Quo vadis, Norge?

1.       https://www.facebook.com/events/338172146279848/.

2.       http://m.nrk.no/m/artikkel.jsp?art_id=1.8368033

3.       http://www.dagsavisen.no/kultur/jan-erik-vold-dikter-for-nathan-7-/

Undre deg... vil du?

Mye meningsutveksling på nettfora er polariserende og ofte preget av manipulerende propaganda, basert på debattantens definerte ståsted. Det viktigste blir å vinne en diskusjon, framfor å belyse et felles tema fra ulike ståsteder. Jeg tror jeg ennå har til gode å se lese et innlegg der debattanten erkjenner at "dette er ny info for meg... kanskje jeg bør revidere mine konklusjoner"...
Debatt er gjerne definert som "offentlig drøfting". Dette er en god definisjon sett i lys av hordan jeg ønsker tilnærming til de tema jeg tar opp i denne bloggen.
På den annen side... det bør og skal være klare meninger og motsetninger... ønsket er at et standpunkt ikke alltid skal forsvares mot alle motforestilliger som er basert på nye argumenter som utfordrer standpunktet. Kanskje en debatt kan avsluttes når temaet er tilstrekkelig belyst, og ikke først når man tilfreds føler man har stilt motdebattanten til veggs...
http://www.youtube.com/watch?v=eg0H6xgc_9A&feature=relmfu